Dance Macabre. Dance of the dead.

Motivet undersøker forholdet mellom skjønnhet, forgjengelighet og iscenesatt symbolikk gjennom en kvinneskikkelse plassert i et rom preget av historisk forfall. Komposisjonen balanserer eleganse og mørke, der arkitektoniske detaljer og ornamentale referanser forsterker verkets teatrale karakter.

En sentral inspirasjonskilde er Day of the Dead i Mexico, hvor døden inngår som en integrert del av kulturell hukommelse og visuell tradisjon. Referansen kommer til uttrykk gjennom motivets bearbeidede kranieestetikk, som peker mot feiringens særegne symbolspråk.

Verket knytter samtidig an til Danse Macabre, der døden fremstilles som en universell tilstedeværelse uavhengig av sosial rang. I møtet mellom disse tradisjonene oppstår et motiv som både er historisk forankret og samtidige i uttrykket.

Som et moderne memento mori tematiserer verket menneskets forhold til tid, forgjengelighet og iscenesettelse.