Det har aldri vært enklere å vise frem kunst. Samtidig har det aldri vært flere ting en kunstner skal kunne. Vi skal ikke bare skape kunst og utvikle et eget uttrykk, men også fortelle historien bak verkene, dokumentere prosessen, fotografere, publisere, bruke sosiale medier, selge og distribuere kunsten.

Kunstnerrollen har endret seg mye siden jeg begynte på kunstutdanningen på 1980-tallet. Den gangen var veien tydelig: Kunstneren arbeidet i studioet, galleriet viste kunsten, og publikum møtte den gjennom utstillinger, kunsthandlere og institusjoner.

I dag er veien fra studioet til publikum langt kortere. Jeg kan vise et nytt maleri samme dag som det blir ferdig, fortelle historien bak en serie, dele prosessen i sosiale medier og selge kunst direkte gjennom mitt eget nettgalleri Edvarda.store.

Det har også endret måten jeg tenker om mitt eget kunstnerskap. Det handler ikke bare om hva jeg skaper, men om hvordan kunsten blir sett, forstått og oppdaget.

Å bygge et kunstnerskap

Et kunstnerskap handler om mer enn enkeltstående bilder. Det handler om å utvikle et visuelt språk, utforske ideer over tid, skape serier og bygge et kunstnerisk univers. Men også om å finne sitt publikum og en måte kunsten kan nå dem på.

I dag driver jeg EDVARDA, mitt eget kunstnerbrand og nettgalleriet Edvarda.store for kunsttrykk. Her kan jeg vise kunsten min direkte, uten at veien nødvendigvis går gjennom et mellomledd som et galleri eller agent.

Det gir meg også en nærmere kontakt med menneskene som skal leve med kunsten. Jeg kan hjelpe med valg av motiv, størrelse, farger og innramming – enten det handler om et stort maleri til stuen, et mindre verk til soverommet eller et kunsttrykk til hjemmekontoret.

For meg er dette også en del av kunstformidlingen. Å kjøpe kunst handler ikke bare om selve kjøpet, men om å finne et verk man ønsker å ha rundt seg over tid.

Et uttrykk som måtte bli mitt

Når man bygger en virksomhet rundt kunsten, er det viktig for meg å skille mellom å formidle og selge kunsten – og å la markedet bestemme hva kunsten skal være.

Kunsten må komme først.

Da jeg begynte på kunstutdanningen på 1980-tallet, var abstrakt og konseptuell kunst sterkt til stede. Jeg arbeidet også abstrakt og var opptatt av de store spørsmålene rundt hva et bilde kunne være. Men etter hvert forsto jeg at det ikke var der mitt eget uttrykk lå.

Jeg ville tegne og male mennesker, figurer og miljøer – og ikke minst fortelle historier. Et menneske, et antrekk, et interiør eller en situasjon kunne være utgangspunktet for en større fortelling.

Kunsthistorien har alltid vært viktig for meg, men jeg liker særlig møtene mellom ulike verdener: Fine Art og populærkultur, kunsthistorie og samtid, mote, film, litteratur og hverdagsliv.

Jeg kan ta utgangspunkt i en klassisk komposisjon, en filmscene, en positur fra motebildet eller en person jeg har sett et sted – og sette elementene sammen til en ny fortelling.

Over tid har dette blitt mitt eget visuelle språk. Noe "Edvardaesque" – en egen måte å se, kombinere og fortelle på.

Fra enkeltbilder til kunstneriske univers

Ideer til bilder kan komme fra mange steder: en bok jeg har lest, et design jeg har sett, et interiør, en filmscene eller en fascinerende fargepalett.

Når flere bilder begynner å snakke med hverandre, oppstår en serie. Det er en arbeidsform jeg liker, fordi ett bilde kan fortelle mye, mens flere bilder sammen kan skape en hel verden.

Oslo Noir er et eksempel på dette. Her bruker jeg Oslo som utgangspunkt, men ikke nødvendigvis byen slik vi kjenner den. Operaen, Munchmuseet, Rådhuset og Tjuvholmen kan bli deler av en mer filmatisk og drømmeaktig virkelighet.

Jeg er interessert i byen som sted, men også i byen slik vi forestiller oss den. Den kan begynne i virkeligheten og ende et helt annet sted.

Å satse på kunsten

Selv om jeg hadde arbeidet med kunst i mange år, tok det nærmere tjue år etter kunstutdanningen før jeg for alvor bestemte meg for å satse fullt på kunsten.

I mellomtiden hadde jeg andre jobber som ga økonomisk forutsigbarhet og samtidig lot meg fortsette å arbeide kunstnerisk. Jeg jobbet blant annet som kunstformidler i museer i rundt 20 år.

Etter hvert begynte jeg å stille meg spørsmålet: Hva om jeg bygget strukturen rundt kunsten selv?

Jeg begynte å se på kunstnerskapet mitt som noe mer enn produksjon av enkeltverk. Det kunne også være et publikum, en virksomhet og et langsiktig prosjekt.

Det ble en viktig forandring. Jeg bestemte meg for å ta større ansvar for hele veien fra idé og kunstnerisk arbeid til formidling, salg og møte med publikum.

Valg og risiko

Et av de største valgene jeg har tatt, var å investere alt jeg eide i kunsten – og flytte til Los Angeles.

Jeg kunne valgt en tryggere vei. I stedet valgte jeg å bruke de midlene jeg hadde til å gi kunsten min tid, plass og mulighet til å utvikle seg. Det var en risiko, men jeg ønsket å finne ut hva som kunne skje dersom jeg virkelig tok kunstnerskapet mitt på alvor.

Los Angeles ble viktig, både kunstnerisk og personlig. Jeg møtte nye mennesker, opplevde kunst fra andre perspektiver og fikk et større blikk på hva et kunstnerskap kunne være.

Det var også her jeg utviklet Livsfrisen, et rundt 60 meter langt sammenhengende arbeid. Det ble en visuell livshistorie der mennesker, steder, erfaringer og kunsthistoriske referanser ble vevd sammen.

Livsfrisen er ikke en selvbiografi i tradisjonell forstand. Det er snarere et forsøk på å fortelle et liv gjennom bilder – og på å la mange enkeltverk bli deler av én større fortelling.

Slik har også mitt eget kunstnerskap vokst: fra enkeltbilder til serier, og videre til et større visuelt univers.

Kunst på nett

Da sosiale medier og egne nettsider vokste frem, fikk kunstneren en helt annen direkte kanal til publikum. Veien var ikke lenger nødvendigvis bare kunstner → galleri → kunde. Den kunne også gå direkte fra kunstner til menneskene som ønsket å se, oppleve og kjøpe kunsten.

For meg ble dette en naturlig videreføring av arbeidet mitt. Jeg kunne vise et nytt maleri mens malingen fortsatt tørket, fortelle om en serie, dele glimt fra studioet og møte mennesker som var interessert i kunsten.

Da jeg startet arbeidet med Edvarda.store ønsket jeg derfor å skape mer enn en nettbutikk. Jeg ville samle kunst, historier og formidling på ett sted – et nettgalleri der jeg kunne dele kunstnerskapet mitt direkte.

Kunsttrykk som en del av kunstnerskapet

Et originalverk er unikt. Samtidig har jeg alltid likt tanken på at kunsten kan nå flere.

Derfor har kunsttrykk blitt en viktig del av EDVARDA.

For meg handler et kunsttrykk ikke om å lage en rimeligere alternativ av et originalverk, men om å skape et helt eget kvalitetsprodukt.

Jeg arbeider med begrensede og nummererte opplag, håndsignering, håndkolorering og profesjonell produksjon på kunstpapir med arkivkvalitet.

På den måten kan flere få et stykke av kunstnerskapet mitt inn i hjemmet, uten at kunsttrykket mister betydningen eller kvaliteten jeg ønsker at kunsten skal ha.

Når kunst flytter inn

Det skjer noe når et kunstverk forlater studioet og kommer inn i et hjem.

Det får andre farger rundt seg, andre møbler, andre mennesker og andre historier. Kanskje blir det bildet man alltid legger merke til når man kommer inn i rommet. Kanskje oppdager man noe nytt i det etter noen år.

Det er en av grunnene til at jeg liker å være behjelpelig når noen skal kjøpe kunst. Jeg ønsker ikke bare at man skal finne noe fint til en tom vegg, men et kunstverk man faktisk har lyst til å leve med.

For meg er det stor forskjell på å kjøpe kunst fordi man trenger noe på veggen, og å finne et verk som gir noe tilbake hver gang man ser på det.

Kunstner og entreprenør

Kan man være både kunstner og entreprenør?

For meg betyr det ikke at kunsten skal underordnes markedet. Det betyr at jeg tar ansvar for hele kunstnerskapet.

Jeg arbeider i studioet, utvikler ideer og serier, men også med nettsiden, formidling, kunder, samarbeid, utstillinger og salg.

Et galleri kan gi kunsten en fysisk og kuratorisk sammenheng. En utstilling kan gi en serie et eget rom. Sosiale medier kan åpne døren til nye mennesker, og et nettgalleri kan gjøre veien mellom kunstner og publikum kortere.

Jeg opplever ikke disse tingene som motsetninger. Tvert imot har de gitt meg flere muligheter til å bestemme hvordan kunsten min skal møte verden.

Et kunstnerskap i stadig utvikling

Jeg begynte med et ønske om å lage bilder. Etter hvert ble jeg opptatt av hvordan bilder kan høre sammen, hvordan en serie kan utvikle en idé, og hvordan flere serier over tid kan bli til et større visuelt univers. I dag handler kunstnerskapet mitt derfor både om det som skjer i atelieret og om møtet med menneskene som skal leve med kunsten.

For meg er Edvarda.store en del av dette. Det er stedet der jeg kan vise frem arbeidene mine, fortelle historiene bak dem og møte mennesker som kanskje finner et verk de ønsker å ha i sitt eget hjem. Når et bilde flytter ut av atelieret, avsluttes ikke historien. Den fortsetter et annet sted, i et nytt rom og i et nytt liv.