David Hockney og min idé om kunstnerisk frihet

Om California-lyset, popkunst med dybde, iPad og retten til å fortsette å se.

David Hockney lærte meg ikke å male som ham. Han lærte meg noe viktigere: at en kunstner kan være fri nok til å følge sitt eget blikk, skifte verktøy og fortsatt holde fast ved bildet.

I forbindelse med at David Hockney nylig gikk bort, har jeg kjent på et behov for å skrive om hva han har betydd for meg – både som kunstner og som et forbilde for en måte å være kunstner på. Hockney døde 11. juni 2026, 88 år gammel.

Hans måte å tilegne seg en kreativ identitet på har vært en stille støtte gjennom mange år. En kunstner som fant sin egen vei, og som aldri virket sjenert for å kaste seg over nye teknikker, nye medier eller nye måter å angripe et bilde på. For meg ble han selve symbolet på det jeg lenge har tenkt på som kunstnerisk frihet: å finne sitt eget språk i en tid der trender og dogmer ofte setter premissene for hva som anses som relevant kunst.

Elevate Yourself (2023). Digital iPad-tegning / DGA print © Edvarda Braanaas

Da abstraksjon, konseptualisme og ulike teoridrevne strømninger preget store deler av kunstfeltet, beholdt Hockney en urokkelig tro på bildet. Han fortsatte å male, tegne, fotografere og eksperimentere uten å miste kontakten med det grunnleggende spørsmålet: Hvordan ser vi verden? Hvordan kan et bilde formidle erfaring, nærvær og liv?

Det er kanskje derfor han har betydd så mye for meg. Han minnet oss om at det fortsatt er lov å glede seg over det å skape bilder.

Kanskje er det heller ikke tilfeldig at California ble så viktig for ham – og indirekte også for meg. Lyset, fargene, pool-kulturen, livsstilen og den åpne horisonten. Alt dette ble hos Hockney mer enn motiver; det ble en måte å forstå verden på. California fremsto gjennom hans arbeider som et sted hvor sansning og livsglede kunne få plass uten ironi.

Pierre Koenig, Oberman Residence, Rancho Palos Verdes (1962?), designed by Koenig (all images via USC Architectural Teaching Slide Collection)

Jeg møtte aldri Hockney personlig, men jeg var aldri så langt unna heller.

I løpet av årene jeg bodde i Los Angeles så jeg flere store utstillinger av ham, og jeg fikk også anledning til å møte hans nære venn Derek Boshier. Gjennom samtaler om deres liv og arbeid opplevde jeg en nærhet til kunstneren som gikk utover museumsveggene.

Det som først grep meg ved Hockney var de tidlige figurative arbeidene. Senere kom fascinasjonen for hans utforskning av fotografiet, collagearbeidene, de sammensatte perspektivene og ikke minst hans utrettelige nysgjerrighet på ny teknologi.

iPad, teknologi og bildets autentisitet

Noe av det jeg beundrer aller mest ved Hockney, er måten han møtte ny teknologi på.

Da iPad kom på markedet i 2010, tok han den i bruk nesten umiddelbart. Han kjøpte en av de første iPadene ved lanseringen i april 2010 og arbeidet i tegneappen Brushes. I starten tegnet han direkte på skjermen med fingeren. Apple Pencil kom først fem år senere, i 2015.

Det er lett å undervurdere hva dette betydde. Å tegne direkte på en skjerm ligger, for meg, ikke så langt fra å tegne på papir eller male på lerret. Det finnes fortsatt en umiddelbar forbindelse mellom hånd, hode og hjerte. Linjen oppstår i øyeblikket, og bildet vokser frem gjennom blikket, bevegelsen og erfaringen.

For en som kommer fra tegning og maleri, er dette vesentlig. Digitalt arbeid trenger ikke å bety programmering. iPad-tegningen kan være en direkte videreføring av den fysiske handlingen: å sette en strek med en penn og legge farge med en pensel.

I løpet av årene jeg bodde i Los Angeles så jeg flere utstillinger av Hockney ved L.A. Louver Gallery. En av dem var David Hockney: iPhone and iPad Drawings, 2009–12, hvor han viste en omfattende serie digitale tegninger laget direkte på iPhone og iPad. Rundt samme periode så jeg også Something New in Painting (and Photography) [and even Printing]… Continued (2019), som viste nyere arbeider i maleri, fotografi og videre eksperimenter med bildeproduksjon. Disse møtene med verkene i fysisk rom gjorde teknologien konkret for meg – ikke som et brudd med maleriet, men som en forlengelse av det.

L.A. Louver, 45 N. Venice Boulevard, Venice, CA 90291

Selv tok jeg også iPad i bruk omtrent på denne tiden og laget mine første digitale tegninger. Verktøyet var i starten mindre utviklet enn i dag, men allerede da var det avgjørende: man kunne arbeide direkte, intuitivt og uten den avstanden som ofte oppstår mellom kunstner og teknologi. Etter hvert kom et langt større utvalg av pensler, lag og muligheter, men prinsippet var det samme.

Spørsmålet om autentisitet har alltid herjet i kunstverdenen – og naturligvis i markedet. Hva er et originalt verk når bildet kan mangfoldiggjøres? Hva skjer med troverdigheten når et bilde ikke er bundet til ett eneste lerret eller ett eneste ark?

For meg ligger ikke autentisiteten først og fremst i materialet, originalen eller i antallet eksemplarer, men i bildet selv: i innholdet, formen, rytmen, fargen, komposisjonen og det menneskelige nærværet i arbeidet. Et godt bilde er et godt bilde, uavhengig av medium.

Selvsagt betyr håndverk og mestring noe, og verktøyet betyr noe. Men for en bildeskaper er det viktigste at bildet har sin egen nødvendighet – at det bærer noe som ikke kan reduseres til teknikk, format eller marked.

Beach Walk (2022). Digital iPad-tegning / DGA print © Edvarda Braanaas

Hockney forsto dette. Han tok ikke iPad i bruk som en flukt fra maleriet, men fordi den åpnet enda en ny måte å lage bilder på. Og en ny type "skisseblokk" som kunstneren kan ta med seg overalt. Han kunne fange lyset raskt, arbeide ute, bygge transparente lag og vende tilbake til samme motiv igjen og igjen. For ham ble teknologien ikke en erstatning for kunsten, men en utvidelse av dens muligheter.

Det er en holdning jeg kjenner meg igjen i: ikke å avvise det nye, men å undersøke hva det kan gi. Å være til stede i sin egen tid og ta imot teknologiske skift som et mulig rom for kreativ frihet.

Hos Hockney ble dette aldri et brudd med tradisjonen. Tvert imot ble iPad-en enda et redskap i den lange historien om hånd, øye, farge og bilde.

Popkunst med dybde

Og kanskje er det her jeg også finner nøkkelen til hans betydning for popkunsten.

For meg er Hockney kunstneren som ga popkunsten en dypere legitimitet. Ikke fordi han var den første popkunstneren, men fordi han viste hvordan sjangeren kunne romme langt mer enn samtidens overflater. Hos Hockney handler det ikke bare om å avbilde det moderne livet; det handler om å være til stede i sin egen tid samtidig som man står i dialog med kunsthistorien.

Han hentet impulser fra renessansen, fra klassisk maleri, fra perspektivlære og landskapstradisjoner, uten at det noen gang føltes nostalgisk. Han forstod at kunsten ikke begynner på nytt med hver generasjon. Tvert imot. Den vokser gjennom en kontinuerlig samtale mellom fortid og nåtid.

Pool side mood 2.0 (2025). Digital iPad-tegning / DGA print © Edvarda Braanaas

Det er kanskje nettopp her jeg mener den virkelige popkunsten oppstår: i møtet mellom samtidens bilder og den menneskelige erfaringens dypere lag. Mye av den populærkulturelle kunsten som omgir oss i dag nøyer seg med å sprelle i overflaten. Den gjengir logoer, kjendiser, merkevarer eller kulturelle referanser som allerede sirkulerer i mediene.

Men en endimensjonal gjengivelse av samtidens symboler er ikke nok til å skape et åndsfellesskap.

Det må finnes en annen dimensjon – noe poetisk, eksistensielt eller fortellende – som gjør at bildene overskrider sitt eget øyeblikk. Det var dette Hockney fikk til.

Han malte sin samtid, men lot den samtidig inngå i en større fortelling om hvordan mennesker ser, husker, elsker, lengter og lever. Han forente det umiddelbare med det tidløse. Derfor opplever jeg ham ikke bare som en sentral popkunstner, men som kunstneren som ga popkunsten dens kanskje mest overbevisende kunstneriske substans.

Han viste at populærkulturens motiver kunne bære den samme poesien, kompleksiteten og menneskelige tyngden som den klassiske kunsten. Først da blir bildene mer enn bilder. Først da får sjangeren sin virkelige legitimitet.

Når jeg ser tilbake på Hockneys enorme produksjon – fra de tidlige figurative arbeidene via de ikoniske bassengbildene til de monumentale landskapene og de digitale tegningene – ser jeg en kunstner som aldri lot seg begrense av verken stil, medium eller forventninger.

Han tok seg friheten til å utforske hele registeret: figurasjon og abstraksjon, tegning og teknologi, intime portretter og monumentale landskap.

For meg har dette vært en viktig påminnelse gjennom et helt kunstnerliv. At man ikke trenger å velge én leir. At kunsten ikke blir fattigere av å være mangfoldig. Tvert imot.

Noe av det jeg alltid har beundret hos Hockney er nettopp denne skamløse lekenheten. Evnen til å bevege seg mellom uttrykk uten å miste seg selv. Klassisk maleri, fotografi, digitale medier, populærkultur og nye teknikker kunne inngå i samtalen dersom det tjente bildet.

Den friheten er sjelden.

Og kanskje er det derfor jeg kjenner en slik takknemlighet når jeg tenker på ham nå.

For dersom kunsten i sin kjerne handler om å holde blikket levende, om å bevare nysgjerrigheten og evnen til å beundre, da finnes det få kunstnere som har representert dette sterkere enn Hockney.

Jeg møtte ham aldri.

Men gjennom bildene, gjennom California-lyset, gjennom lekenheten, motet og den ustoppelige viljen til å fortsette å utforske, har han vært en følgesvenn likevel.

Kanskje er det ikke helt urimelig å si at jeg har følt meg som en slags søster i ånden.

Takk for påminnelsen om at kunsten aldri blir gammel så lenge nysgjerrigheten lever.

Og takk for alle bildene. De kommer til å fortsette å se tilbake på oss lenge etter at vi er borte.